Meny

Fra motvind til medvind

Tekst: Gustav Weiberg-Aurdal

Det er bra ikke alle er som meg eller deg. Jeg som ser det jeg ser, og du ser det du ser. Men hvordan ser det egentlig ut på din side? Bør jeg gå over en tur?

Dette er det store spørsmålet. Og jeg tror det handler om to ting. For å ta det første må dere bli med meg hjem.

Veldig mye av det mine to tenåringsjenter foretar seg virker veldig rart – for å si det forsiktig. Jeg kan ikke annet enn å vurdere det jeg ser fra mitt perspektiv. Mann (44) har, og skal ha, et annet blikk enn jenter på 12 og 15. Mitt blikk hjelper meg kun med det åpenbare og bekrefter oftest det jeg allerede tror jeg vet. «Jeg ville aldri ha gjort det slik» eller «Dette var en rar vurdering». For meg som 44-åring, ja. For en tenåring kanskje ikke så rart. Og her er kjernen. Det er bare jeg som har mitt perspektiv. Og jentene mine har sitt. Kona, de jeg jobber med, kunder og andre bekjente, alle har sitt ståsted. Er det noen som kjenner seg igjen?

Trolig er det mange som gjør det. En del vil som meg tjene på å bli bedre på å ta en annens perspektiv. Vi har alle ulike prosjekter på hjemmebane, på jobb, på fritiden og sosialt. Familie, ekteskap, jobb og vennskap er viktig for oss. Jeg kjenner ingen som ikke vil at det skal funke. Felles er at vi ikke alene er ansvarlige for at det vi prøver å få til blir bra. Vi har et ansvar som enkeltpersoner, men ikke alene. Og her kommer altså perspektiv inn.

Den andre siden

Hvordan ser det ut fra den andre kanten? Ser de noe «jeg» ikke ser fra min kant? Kan en tur over på andre siden bidra til noe nytt? Jeg tror mange er klar over at andre tenker og agerer annerledes enn oss selv. En tur over er ikke bare lurt, men absolutt nødvendig. Tenker du at du sitter på fasiten? Ok, lev ditt liv og lykke til. Kjøper du poenget om at andre har noe ikke du har anbefaler jeg deg å lese videre.

Det kan altså være lurt at vi tar initiativ til å ta turen, men «den andre» bør også bevege seg. Ikke bare kona, men også jeg. Ikke bare du, men også de andre. Og når dette blir tilstand, stadig bevegelse, så kan det være verdt å være litt bevisst hva vi tar med oss. Hvordan ruster vi oss på turen? Hva har vi i sekken?

Perspektiv er én ting. Mental bagasje er det andre. Jeg opplever ofte at mennesker som får til gode ting ikke bare er opptatt av andre. De er først og fremst opptatt av hva andre er opptatt av! Det å «se folk» kjenner vi, men spørsmål er undervurdert. De som stiller spørsmål viser ydmyket og undring. Undring åpner for refleksjon, og gir meg følelsen av at ingen sitter på fasit. Kanskje er det verken deg eller den andre som har den heller. Kanskje er det bildet vi sammen ser som blir viktig. Hvilke ord bruker vi så?

Ingen har «rett»

Mann (44) bruker ofte ord jente (15) ikke har samme forhold til, og motsatt. Og selv om vi bruker samme ord, er det ikke alltid slik at vi legger samme mening i dem. Vi forstår jo ord og sammenhenger mer ut i fra hvem vi er, enn hva vi hører og ser. På de fleste områder i livet dukker det stadig opp begreper og formuleringer som vi registrerer er i bruk. Noen har vi et aktivt forhold til, andre lar vi passere, alt ut i fra hvem vi er og hva vi er opptatt av. De ordene jeg bruker selv har jeg tro på fordi de gir mening. Slik er det for andre med «sine» ord.

Når jeg møter folk på min «bortebane» er det ærlig talt ikke alltid jeg forstår det jeg hører. Oftest konkluderer jeg med at det er kompetente og kunnskapsrike mennesker, og lar det bli med det.

Forstå hva andre forstår

Så, i tillegg til undring, respekt og en dose ydmykhet, er det ikke dumt å forsøke å gjøre det lettere for den andre å forstå. Er det gitt at ord og begrep gir samme mening for andre som for deg som bruker dem? Ikke åpenbart, gitt at vi er ulike. Men det hjelper ikke at den ene forenkler, hvis den andre ikke kan hjelpe til med å være ærlig.

Denne fant jeg i Aftenposten da noen skulle fortelle om det som var viktig: «Overordnet fokus på refleksjon over yrkesutøvernes rolle i en flerkulturell helseinstitusjon med særlig fokus på velferdsstaten som kontekst for samhandling mellom yrkesutøverne i møte med pasienter, pårørende og kolleger. Det legges vekt på å utvikle en kompetanse som skal bli en veiledningsressurs i fagmiljøet

Dette sier meg to ting. Her er kompetente folk på ferde. Og dette er viktig. Men ikke mye mer. For jeg skjønner ikke hva det egentlig betyr. Og kanskje er jeg ikke dum heller hvis jeg sier det sånn. Kanskje hjelper det begge parter- den som skriver og den som leser. Og det er kanskje her den kompetente virkelig kan vise til kompetanse – å få andre til å forstå. Det er ikke et spørsmål om ta lett på noe, men å få noe «lettere».

Livet er krevende når vi ikke forstår hverandre. Motvind over tid tar oss ikke fremover dit vi vil. Søren Kierkegaard sier noe om at vi ikke bare skal forstå mer enn andre, men «men dog vel først og fremmest forstaae det, han forstaaer».

Det bør være mulig å hjelpe hverandre med dette. Og det kan vi begynne med nå. Forbered deg på medvind!

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket *
Legg igjen kommentar

  • Nils Petter Hauge
    Posted on 12.12.2016 at 11:51

    Tematisk er dette svært inne i mitt eget kunnskapstre. Etter flere år med bruk av treet til å pode nye trær – høres det ut til at mitt eget tre kan få nye grener med friste blad. Samtidig ser det ut til at også andre skulle kunne høste – da jeg har et frukttre å ta vare på.
    Så har vi lyst til å klarte litt i hverandres trekroner – jeg har lyst til å klatre i deres for å oppdage utsikten fra deres krone. Så håper jeg at mitt tre også skal være interessant å hente frukter fra.

    Jeg står for en delingsøkonomi(sharing) og en sirkulær økonomi som bidrar til at samfunnet får mer igjen av den samlede kunnskap.

    Reply